Fioler er blå. Moren min er voksen, men det er jeg og!
Når vi er små så får vi fortalt hva vi skal gjøre. Hvordan vi skal gjøre det, hvorfor, og akkuratt hva som er konsekvensene av å ikke gjøre det du får beskjed om. Jeg har nok hatt en anderledes oppvekst en et normalt norskt barn, både fordi moren min er min beste venn, men også fordi hun er sinnsykt streng. Jeg har vokst opp med en far som ikke er min ved blod, men er far mer enn noen annen i verden. Jeg elsker foreldrene mine over alt på jord, men hva skal vi gjøre når vi blir foreldre selv? Når vi står fritt for å bli dømt av andre nære gjennom våre valg?
Det har nemlig slått meg at ettersom vi blir eldre så ser vi feilene til våre foreldre. Dette er noe vi ikke har sett før. Vi reagerer med mer krangel, tilbakesnakk. Vi tar tak i ytringsfriheten og hevder vår sak som mer rett enn deres. Hva tror du egentlig moren din tenker når du har gjennomskuet henne og hennes dårlige valg? Når vi trer inn i den voksne verden er vi blitt like voksne som dem, og det er da vi innser, at foreldrene våre, ja de er like mye mennesker som det vi er. De begår like mye feil, og trenger like mye støtte. Det har i alle fall gått opp for meg at å være mroen min sikkert ikke var den letteste jobben i verden, og om jeg måtte være moren til min søster hadde jeg nok tatt livet av meg selv! Er det likevel riktig å sette spørsmål ved beslutningene dine foreldre har tatt i livet? Tror du virkelig dem vil ha sannheten opp i ansiktet? Jeg tror du kan trøste deg med at ting kunne vært værre. Ved å huske at foreldrene dine ikke alltid har rett, ikke er udødelige.. huske at de er mennesker som deg og meg nå, så blir kanskje din mamma og pappa en mye bedre venn for deg. Og du en mye bedre støtte for dem
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar