Fotball og kjærlighet

Det er to ting jeg absolutt ikke forstår meg på, den ene tingen er fotball, som forståelig nok har alt for mange regler til å skjønne seg på. Den andre er kjærligheten, som bare fungerer etter normer... normer som ingen kan.

I går sa lille Bergum til meg at hun hadde mer trua på Vålerenga, enn det faktumet at kjærligheten kommer. Det sier vel sitt når man i tilegg heier på det dårligste laget? Jeg finner likevel veldig mange likhetstrekk mellom disse to spillene. Som lag. Hvilket lag spiller du på? Det laget som alltid ligger på bunnen av tabellen bare lar seg utnytte av alle andre lag? Jeg håper isåfall du vet at disse lagene detter ut av tippeligaen mot slutten av sesongen, da er det på tide å kjempe seg opp! Eller spiller du på toppen? Om å samle mest poeng uansett hva.. skittent spill, røde kort, vold, psykisk vold, og alt annet inkludert? Isåfall ikke glem at man aldri kan være på toppen for alltid. For det meste har vi jo lagene som alltid er med, de som rykker forsiktig opp og ned på tabellen, alltid er med i spillet, og har sine faste supportere. For ikke å snakke om de gangene vi spiller på bortebane. Med en gang den lille ballen ruller over på motstanderen sin side så står vi klare for å få en smell på egoet vårt. Så her er det bare å vokte målinngangen din. Så du heller ikke går på en smell!  Jeg skjønner egentlig ikke hvorfor partnere ikke kan skjønne seg på kjærlighetens normer, når de så slavisk følger fotballens regler? Men neida, vi er alle bare tomme spillere som løper rundt på kjærlighetens fotballbane og jager noe så lite at det er latterlig. Om å gjøre å holde seg på toppen av tabellen, ikke bli skadet, danket ut, eller få rødt kort. Om å gjøre å passe seg for stjernene, før du vet ordet av det, har noen tatt ballen, og du står igjen der alene. Du kan se på fotball i tjue år og kunne så og si alt. Likevel kan du være en del av kjærligheten hele livet, og ikke skjønne en jævla dritt.