Mandag, del 48

Ja i dag er det mandag igjen. Jeg stod opp med verdens ekleste følelse og hadde geentlig bare mest lyst itl å sove igjen.

Jeg stod likevel opp, så pliktoppfyllende som jeg er hadde jeg ikke tenkt til å gå glipp av en dag på skolen. Opp å stå, fikse det umulige håret, og ut i bergensregnet. Ikke overraskende så stod jeg å venta tjue minutter på bussen. Kom akkurat tidsnok på skolen. Flott. også ukens oppgave. Gruppeoppgave. Nais. Jeg syns ting går så mye fortere når jeg jobber alene. Etter mange timer med Per Christian, som jeg egentlig liker.. var jeg dritt lei pepperkakehuset.

Je gkom hjem og fikk litt alenetid, og da var det nesten så jeg sovnet. Heldigvis for meg kom Marielle hjem å vekte meg. Likevel, du vet når du føler at i dag er dagen, dagen hvor noe du ikke liker kommer til å skje? Dagen du går rundt med en ekkel klump i magen? Det var i dag ja. Jeg trodde jeg hadde overlevd, men da mailen fra huseieren rullet inn for noen minutter siden, og jeg leste at vi måtte flytte ut i februar.. Vel, ja der var det. Du slipper bare ikke unna skjebnen. Du kan gjemme deg, rømme fra den, prøve å sove den bort.. men den tar deg alltid igjen. Alltid!

F a e n.

Svinis

- Ja, Carl Erik har virkelig hatt grise-uflaks, smalt det fra studieveilederen. Han skulle spøke om læreren vår som ligger hjemme å vrir seg med svineinfluensa.


Spørsmålet er, hvor seriøst tar egentlig folk svineinfluensa? Jeg mener, folk sier jo at de ikke er redd og at alt bare er tull. Likevel så er vaksinekøene fulle, og folk står utenfor vaksinelokaler til de ikke kjenner tærne sine lenger. Det står folk utenfor storinget å tramper og hoier på grunn av svineinfluensaen. De roper vel ikke, -Hei! Vi bryr oss ikke om det!?

Nå er jeg så lei svineinfluensaen. Ikke fordi jeg ikke er redd, eller ikke tar det på alvor, eller fordi jeg ikke bryr meg. Rett å slett fordi nå er jeg SÅ sykt lei av å høre så masse dritt om influensaen.. Det er farlig, det e rikke farlig.. du trenger ikke ta vaskinen, vaksinen er farlig, alt er farlig! Vet du hva? Livet er farlig!

Det er så mange ting som er mer farlig en svineinfluensaen. Voldtektsmenn? Mordere? VANLIG influensa? Det er virkelig så mye drama over ingenting. Flere folk dør av vanlig influensa, og masse nordmenn dør? De dreper jo nesten seg selv med bekyrminger tenker jeg .. Virkelig, folk dør i afrika hver eneste dag, og ingen skriver nyhetsoppslag om de.. Ja, og kanskje når vi har levd med svineinfluensa i noen år så går den inn i mengden og.. virkelig.

Alla som inte dansar er voldtektsmann?

Ja vi elsker alle sangen fra maskinen som lyder, " alla som inte dansar er voldtektsmann"... det folk ikke liker derimot, er voldtektsmenn.

Jeg skal selvfølgelig ikke si at jeg har sett en voldtektsmann i dag, men jeg har sett en rettsak. En sak om en angivelig voldtekt som skal ha funnet sted i Bergen for ett år siden. Mannen har allerde blitt dømt for to års fengsel av lagmannsretten, anket saken for tingretten. I denne rettsaken satt NKF-journalistikkstudenter.

Jeg må si et det var fem timer, med en million uttrykk. Å tenke på at det sitter en jente der og gråter fordi hun må fortelle jury, dommere og tilskuere om hennes vagina, tiltaltes penis, etc.. Det var helt sykt. I dag har jeg hørt en erigert penis vært omdiskutert som et fruktfat som du deler rundt, og sjeder og vagina og annen personlig info delt ut som godteri den 31. oktober.

Jeg syns det værste med rettsaken er å sitte å tenke på hvem som har rett og hvem som har galt. Sitte å hør epå advokater som griller både skyldige og uskyldige i alt. Hvor fant du trusa di? hadde du noen klær på deg? Hadde du erigert penis? Hadde du din penis inni hennes skjede? Det var gråt og diskusjon, og det som kunne vært en hvilket som helst hotellfest, som ble noens mareritt..

Hvorav hvem løy, og hvem var uskyldig vet vi jo ikke ennå. Jeg vet i alle fall at det ikke skal så mye til før det gale skjer. Ikke minst at du kan saksøke hvem enn du vil, og selvom voldtektssaker er de i norge som blir minst domfelt så er det bra at jenter gjør det. Det er snakk om ryktet, selvbilde, og det som er av psykisk helse. Så tenk på flelsen at noen som har gjort deg noe galt kan gå rundt å gjøre andre noe galt? Det er feil. rettene r ikke hevet.. men rett skal være rett!

Forhold på skinner

Under andre verdenskrig førte de bort kjente og kjære i trange togvogner til konsentrasjonsleirer. Togvognene har mye mer plass nå til dags, og du ender ikke opp død eller torturert. Jeg føler likevel at de togvognene fortsatt lemper med seg dine kjære.. og det føles virkelig som et århundre til du skal se dem igjen.

Ja jeg snakker selvfølgelig om mitt kjente og kjære avstandsforhold. Det skal da sies, at selvom NSB hele tiden tar han med seg til Oslo, så tar de jo han med seg til Bergen og. Det triste i det hele var at i dag, da jeg stod i farvelstatus nede på perrongen, så snudde jeg meg, bare for å se at titalls med andre gjorde det og. Kjærestepar altså. Tjener virkelig NsB på at så mange dumme folk bestemmer seg for å ha avstandsforhold?

Ja for da jeg stod der og klemte min kjæreste farvel, stod det et par to meter unna og gråt, Hvem vil bo femti mil unna hverandre for åstå å gråte en gang i måneden eller mer? Det stod til og med et par på over seksti år og kysset farvel da jeg dro hjem denne kvelden.. hallo, dere har ikke lenge igjen å leve, ikke gi inn for et avstandsforhold da!? Ja, jeg skal ikke si noe når jeg har et selv.. men hallo. seksti år?

Så, det er kanskje litt overdrevet å sammenligne nsb med 2. verdenskrig. Så ille føles det likevel av og til. Jeg skal likevel inrømme at de gjør mye bra og. Det er jo folk som forundrer meg. FOlk som tør å leve femti mil unna hverandre, i noe som til tider minne rom ekstrem stor ensomhet. Hallo, man lever bare en gang! Where is the love? Jeg skal i alle fall aldri ha et avstandsforhold igjen, Vern om de du elsker, og deg selv. Ja, og ikke skriv noe stygt om NSB, karma's a bitch!

Muffins- Champions

Det har lenge vært kjent viten at muffins ikke er min store greie. Alle som kjenner meg vet også at det er tungt for meg å ikke være flinkest i alt. Så i dag, har jeg mestret muffinsbaking!

Skal likevel ikke legge skjul på at store hendelser aldri kommer uten hjelp, og det er vel ingen hemmelighet at Håkon var den medsvorne under bakingen i dag. Når en mann har bestemt seg for å mestre noe er det uten tvil veldig tungt å feile, så det gjorde vi absolutt ikke. Muffinsene våre, med banen og sjokolade ble ikke bare dritgode, men mektige nok til å mette et U-land. (eller et utviklingsland som Renold ville tvunget meg til å si..)

Historien starter for mange mange maaange år siden, da jeg i min unge alder elsket å bake. Særlig elsket jeg ideen med å putt ekakopulver i alt jeg laget, til det var tjukt som smør, og mor bare satt der og jafsa på alt det tørre jævelskapet, fordi hun ikke ville såre sine barn. Pannekakene på tiden skulle være med oboy skjønner du, og minst tre cm tjukke! JA, og mildt sagt ble ikke muffinsene noe bedre. Problemet der var alltid det helvetes papiret. Det ville liksom ikke slutte å sitte fast, brenne seg fast, eller gå i oppløsning for den saks skyld. Jeg hadde for lengst slått fra meg tanken på å lage muffines i fremtiden. Helt til noen uker siden..

Ja for noen uker siden skulle enmlig Silje komme innom før Ulriken-kampen mot Gimle. I kjent søndagsstil, og kjærlighetssorg-stil tenkte jeg at søtsaker selvfølgelig var den rette veien å gå. Vi kunne jo ikke lage boller, for hvis det er noe NKF-elever får nok av, ja så er det boller. Så da ble det muffins. Etter mange år tenkte jeg at forbannelsen over muffins var borte.. mend et var den altså ikke. Resultaten ble noen gummiliknende jævelskap som smakte egg. Det kurerte verken bergensvær eller hjertesorg for å si det sånn. Ulriken tapte til og med med over 60 poeng den søndagen.. Typsik uflaks!

Så i forrige uke så bestemte jeg meg for å lage muffins med Marielle. Alle søtsaker hun lager blir jo gode, men marshmallows/sjokolade- muffinesene våre ble en tørr opplevelse uten like, og mesteparten av de ligger fortsatt igjen i bunnen av ovnen. Så lovte Håkon meg å komme å vise meg hvordan jeg skulle lage ordentlige muffins. Ja, komisk når du tenker på at han er en mann. Men ja, vi klarte det! Med min hjelp selvfølgelig. Så uten tvil, så er det jo sant at kjærligheten løser alt. I alle fall muffins!! Så nå skal jeg nyte helgen med mongosvære muffins.. og fortvil ikke, oppskrift og bilder har jeg til deg også!

Sjokolade- og bananmuffins:

ca 15 stoore muffinser

Ja det betyr at du må ha store muffinsformer.
Husk å blande alt det tørre, og det våte hver for seg, og bland det sammen mot slutten, ikke så mye, det skal ikke være vispet til døde.
Stekes på 220 grader i ca 20 min :) lykke til!

9,5 dl hvetemel
3 dl sukker
6 ts bakepulver
en stor klype salt
300 gram hakket sjokolade

2 Egg
1,5 dl olje, (rapsolje)
5 dl melk
3 moste bananer

Dette er såkalt Amerikanske mongostore muffins! Husk å ha med en medhjelper:)

Lost and found.

Du vet det gamle ordtaket, en manns søppel er an annen manns skatt? Vel, jeg har funnet ut at nederlendere tar det liiitt for bokstavelig.

Jeg har ikek stusset mye over den herligheten som bor i huset mitt, hun er litt småsprø, litt smådistre, og hører ikke på det meste jeg sier til henne. Til gjengjeld er hun morsom, sprø på en god måte, og den ebste samboern noen sinne. Nok om det.. Marielles store kjærlighet for skjulte skatter er unnværlig. HUn finner ting, som ingen andre bruker, og ser behov i det.

Alt startet en kveld vi var på fylla. Skikkelig, og vi kom bort til gamle sats borte ved høgskolen. De drev å pusset opp, og utenfor containeren så fant vi to små ikea-barnestoler. Disse var selvfølgelig så flotte at de bare måtte være med tilbake til leiligheten! Vel, de er lure, og de har hatt sine bruksområder. Så dette var snakk om en godt stykke søppel, eller.. skatt.

Her om dagen kom hun hjem med en knippe med skrujern på. "du aneri kek hva jeg fant på bakken!?" Jeg måtte le da jeg så det, men da hun informerte om at hun bare måtte plukke det opp, etter som det var noe "shiny" som lå på bakken... well, so be. Dette var jo noe jeg trodde hun aldri kunne få bruk for, siden hun ike har peiling på verktøy vel å merke.. men jeg visste ikek at hun kom til å trenge den tidligere en noen gang tenkt.

For en time siden sendte jeg henne nemmelig ut med søpla.. Hun var ikke borte noe merkbart lenge, men entreen hennes inneholdt ordene.. " se hva jeg fant!!!" .. og ja, det måtte jo være fare på fære. Det er en barstol. En høy, halvmeter barstol som nå står i stua vår. Me dargumentasjoener om atd en kunen brukes som dokø-ventestol. Ja, og litt mer. Denne hadde stått ute i fler euker, så nå kunne hun endelig ta den med seg inn. Så bra at leiligheten vår er blitt et hjem for husløse stoler.

Haha. Så, en manns søppel er en annen manss skatt? Jeg trodde det gjalt damer.. men heim det gjelder stoler og. Så bare feel free to dump them i nærheten av danmarksplass. Så skal jeg love deg det kommer en smilende nederlender og tar seg av dem!

Pysa.

Du vet hvordan det er musesesong hvert eneste år, og alle løper til nærmeste jerniabutikke for musefeller. Vel, tror du ikke kanskje musene snart har lært at de skal holde seg unna fella? Kanskje vi alle burde lære å holde oss unna fellene.

Ja for det er jo et faktum at vi alltid havner i de samme fellene. Ubrukelige mannfolk, utnyttende sjefer, vanskelige venner og grandiosa til middag selvoom det bare tar ti min å lage en salat. Så hvordan skal du unngå å få klapp på hånden i det du vet du gir deg ut på bekjent terrirorium? Si nei. Si nei til folk, si nei til søstra di, og si nei til sjefen din når du vet du har bedre ting å gjøre.

Hva styrer denne idiotiske trangen til å begå samme feil om og om igjen? Jo, selvfølelse. Selvfølelse og samvittighet. SS. Det er nemlig ikke uten tvil at grunenn vi sender venniner ut i stygge kjoler er for at vi ikke har samvittighet til å si "sorry, nei, det ser ikke bra ut!" eller hva med å gå ut med ubrukelige mannfolk? Det hjelper ikek syns synd på dem, bare si nei! Tapere forblir de uansett.. og sjefen din? Jo h*n er sjef for en grunn, og kan da jobbe de ekstra timene selvom h*n har vært på jobb hele dagen. Det er en grunn til at de får mer lønn enn deg.

En del av det å være en venn er å støtte dine venner hver eneste gang de har gjort noe galt, igjen. Du støtter meg, jeg støtter deg.. og all denne støtten, vel den går bare rundt for å få folk til å føle at de ikke har gjort noe galt. Hva leder dette til? Jo, at vi gjør det igjen! I dag sa jeg nei for første gang, og det føltes herlig. Så si nei, si et er feil, og ikke la samvittigheten eller selvtillitten din ta overhånd mer. Due r bedre, du fortjener bedre, og du kan bedre!

Ps, ikke si nei når du burde si ja da.. da har diu bæsja på leggen.

Krig og kjærlighet.

Det forundrer meg lite at folk bruker kjærlighet og krig i samme kontekst. Selvom det alltid forundrer meg at folk bruker hat og kjærlighet mot hverandre.

I dag er merkedagen for fallet av Berlinmuren. Ellers må jeg ærlig inrømme at mange andre gode ting skjedde i 1989, Marielle ble født, rullebåndet kom til Norge.. og ja. Jeg kom jo med storken som mamma alltid pleier å si. Når jeg ble født var mannen i mitt liv 7 år. Noe som er rimelig komisk åtenke på. At han faktisk kanskje kan huske når Berlinmuren falt. (til tross for alzheimersen)

Ja, vel jeg vet lite om hva som skjedde det året han ble født. Det jeg likevel vet er at det skal lite til før skjebnen kicker inn. I 20 år har vi gått rundt på samme klode, i hver vår by, og ikke ant at fremtiden skulle bringe oss sammen. Ja, vel det her begynner å bli litt for poetisk, så jeg skal tone det ned. Poenget er likevel krig. Ikke at jeg er for krig, men jeg tror Håkon har opplevd litt krig i de siste månedene.

De som kjenner meg vet jo at jeg kan være irriterende og slitsom uten like, og masete. Ja, og han slipper ikek akkurat unna. Det slår meg at i alle forhold gjør vi jo det mennesker har gjort hele livet, å krige for vår sak. Vel, noen kjemper kanskje, jeg kriger. Så er det bare å stå i gjennom blod, svette, og tårer for din egen sak. Noe mennesker har gjort hele livet. jeg tror derimot, at folk skal slippe å dø for min stahet. (jo, jeg lover)

Så bloggen i dag går ut til mannen i mitt liv, som jobber på spreng for å holde hodet mitt unna krigen, og han prøver forgjeves så hardt. Så jeg håper dere sender ut tankene deres til mannen jeg elsker, for nå har han til og med holdt ut et halvt år. Han er uten tvil den beste mannen på jorda, og til tross for vanskelig kjæreste, så er han jo perfekt. <3<3

Helgekos

Da var enda en helg over. Snart i alle fall. Det har ikke vært mye tårer og mas denne helgen, tvert imot bare masse masse å gjøre.'

Denne helgen var nemlig Solvår på besøk! Gud som jeg savner gamle venner, Solvår har jeg ikke sett siden ... lenge! Vel uansett så stod det mye på agendaen denne helgen, ikke minst opprettholde jobbinga. Vi tok turen opp på fløyen, som begynner å bli litt utdatert (og dritkaldt). Vi har handlet, vi har sett på kino, og ikke minst vært innom alkoholiserte steder. Fem om dagen sant?

Ellers har den denne uka slått meg hvor mye vennekretsen min har forminsket seg ved flytting, det e rhelt sykt. Etter ti år på sørumsand, og 15 på østlandet var den såååå stor, og her i bergen strekker den kanskje til femten mennesker. Jeg syns det er litt herlig jeg. En herlig gjeng med mennesker er det i alle fall. Kombinasjonen mellom mine gamle og nye venner viser seg også å være ganske knall:)

Ellers har jeg denne helgen nådd et nulltoleransesteg når det gjelder en på jobben min. Jeg er så glad i mange av de på Burgern, men en ligger tynt ann for et Daria-raserianfall altså.. serr! Ellers må jeg si at resten av gjengen bare blir bedre. Jerniamiljøet har også gått litt opp og ned i det siste, og jeg lurer en del på hva jeg skal gjøre neste år. Grunnet jobb og Solvår, så jeg skal mildt sagt si deg at jeg skal sove som en stein denne kvelden!

Denne helgen har også Marielle overraskende vunnet i Monopol. Helt sykt! Hva skjer liksom? Og ja, det beste... DARIASPILLET! Ja, Cassandra tok oss nemlig med på et nytt utested her i Bergen (for min del) Kong Oscar? ja, annyway, her spiller man biljard, og DART! Hvordan spiller man dart? Aner ikke! Men vi klarte det! MedDariaspillet. Og vettu hva, jeg traff midten! Helt sant!! Hahha.. kuuunge. Selvom jeg senere fikk vite at greia med Dart ikke er å treffe midten... ehh, whatever.

Ellers har jeg begynt med min vante uting igjen, Mamma-vitser. Dette er bare silje sin skyld. Hun appelerrer til det onde i meg med sine mammavitser! Mora di ja... jaja. uting.. men the beast is out! Om fire dager kommer Håkon, gud som jeg gleder meg til det!

Forventnigner

Når du er liten drømmes det om at du skal bli en lege, en kjent sportsstjerne, eller kanskje bare klare skolen.. når du blir eldre er det ikke lenger en drøm, da fylles livet vårt med forventninger.

Nå er det ikek lenger mamma og pappa som har forventninger om at du skal skinne, men alle andre rundt deg. Du skal prøve å se bra ut for at du ikke skal være den stygge venninnen, samtidig som den herlige kjæresten. Helst være den smarte datteren, den flinkeste eleven, og den beste venn.

I mitt liv så har jeg lenge vært opptatt av å lede. Styre, sjefe, og ha noe å si. Dette er mildt sagt ikke like enkelt. Det kreves at du skal være objektiv i en hver sak, at du skal ta til deg, og sette regler. Ikke misnt være seriøs og streng nok til at folk skal ta deg alvorlig. Samtidig må du ikke glemme å fortsette å være alles solstråle.

I en voksenverden med jobb, kjæreste og alt som følger med... så er det ikke en tur i skogen å prøve å ta over verden akkurat. Etter alt er unnagjort, så skal jeg love deg at noe er galt. Hvem skal du få kjeft av? JO sjefens sjef. Det er alltid en av dem! Når du da har gjennomgått, fårr kjeft, ryddet opp, og gjort mer enn det du ville, så kan du endelig legge bena på bordet og trøste deg med, at du er en god sjef. Eller kan du?

Nei. Du kan belage deg på å gjøre bot for at du er en bra, eller det andre mener, dårlig sjef. Du må stå til rette for at du velger feil folk til jobbene, er du ikke streng nok? Ikke flink nok? Folk skal alltid finne det lettere å gi deg ris, enn ros. Kanskje det er karma siden du aldri fikk ris som en unge, bare ros for at du klarte å lese, og tisse på egenhånd.. så derfor får du masse nå. Fordi du tok deg tid til å tisse, eller har du kanskje ikke lest reglemanget?

Det beste med forventninger er at du alltid tror du skal klare det bedre neste gang. Vet du hva? FOlk forandrer seg ikke. Du forandrer deg litt, men ting blir alltid det samme. Så kanskje er det på tide å sette foten ned for ris, og ta det som en mann. For innerst inne, så lenge du gir det beste du har, er det virkelig noe mer å utsette da?

Get over it

Da jeg begynte på skolen satte læreren min fort opp en regel som hun kalte nulltoleranse. Mest fordi jeg snakket like mye i mine yngre dager, som jeg gjør i mine eldre... men hva skjer med nulltoleranse nåtil dags? Når skal folk innse at de ikke lenger går på barneskolen? Ja jeg skal ikke skjule at til tross for min plettfrie oppførsel (haha), så finnes det menensker på denne jorda, og i denne byen, som jeg misliker. Det finnes mennesker som ikke klarer å rette seg etter flertallet. Som ikke klarer å skli inn i mengden, eller holde kjeft.

Voksne klager ofte over "ungdommen nå til dags" .. men virkerlig... hva skjer med noe av ungdommen nå til dags? Mas, klaging, syting, mer mas... er det mulig? Hvor gammel er du!? Jeg skjønner at folk klager over ungdommen, når det er ne tydelig grunn til å mistenke både dårlig oppdragelse, og minimalt medfølelse for andre mennesker? Hva går gjennom hodet ditt når du sitter i en mengde, og bare tenker på deg selv? Når du bor i Bergen, og klager over regn? Når du sitter med en mengde mennesker som skjønner hva som er galt, men bare ikke du?

Om du lider av noen av disse symptompene, ta en titt inni deg selv, og tenk deg om i to sekunder; Ville du vært din egen venn? For selv om jeg stresser, og har lite tid til mine egne venner, vet de at jeg er der. De får den støtten de trenger, og det liker jeg å tro at andre mennesker jeg omgås med føler og. Hvis du ikke vil være din egen venn, så hva er det du gjør galt? Kanskje det bare handler å smile litt mer. For selvom du bor i regnværsbyen, er det solskinn å finne i de fleste om du ser etter. Unntatt deg for øyeblikket.

Get over yourself. Det er ikke et enmannsrollespill dette livet. Alle trenger teammates..