skip to main |
skip to sidebar
Det er helt sant. Du kan ikke bruke reklame for vinning eller for din egen del. Han tuller sjeldent, og stemmebåndet får optimal trim for hver økt. Kan det være noen andre enn Carl-Erik Grimstad?Ja jeg er ikke fan av skole i dag, det er en utrooolig lang dag og du trenge rikke akkurat putte mynt på denne mannen for at han skal fortelle deg forskjellen mellom rett og galt. Jeg må likevel inrømme at til tross for alle de langtekkelige sakene, er dette en mann om brenner for sakene sine. Pressetikk på toppen! Carl-Erik flyr rundt hle norge for å informere alle Norges Kreative Fagskoler om etikk. Blir han aldri lei? Det blir jeg. I dag.Noe sier meg at jeg skulle ønske jeg kjente Carl-Erik som en ung mann. På vår alder. Jeg er veldig nysgjerrig på hvordan han hadde vært i forhold til oss, men noe sier meg at han kanskje hadde vært en snik med alle de rette løsningene. Han er en av de som virkelig kan å motivere til vanlig, bare ikke i dag. Det beste er jo at han er uvenn med Ari Behn. Hvem er egentlig ikke det? Han er jo motbydelig. Likevel er det alltid like morsomt hver eneste gang han skal a for seg denne mannen. Som er kronisk depriimert eller whatever. Morro. Mer morro er det at hver eneste gang han kommer inn klasserommet vårt klarer han aldri å få pcen sin til å funke på headeren på denne mac-baserte skolen. Hvordan den mannen finner glede, provokasjon og sinne, i en enkel PFU-sak, det er bare herlig å høre på. Men når prosjektoren først funker må jeg si at jeg lurer på om man ikek burde legge inn en restriksjon for antall lysbilder pr undervisning... Ikke minst er det herlig hvordan mannen elsker å finne enkeltpersoner i samfunnet, og slakter deres oppførsel. Som en kokk med en kjøtthammer kan du lett bli en kotelett for Carl-Erik. Så pass deg!Jeg liker studiene mine. De er garantert verdt de 80 000 jeg må betale i året. Det er så greit å vite at du har noen som står fremme foran en tavle som vet hva de snakker om. Som skriver for de store avisene, eller de små, som jobber for tv2 og har erfaring. Jeg som hadde så lyst til å gå på UiB. De som har det værste journalistikkstudie i manns historie?! Ikke minst som skal skrive en featuresak til jul, den eneste saken de har skrevet i år? Skjønner ikke universitetene at det er feil å lære seg å skrive, gjennom å lese!? Vel, som Carl-Erik har uttalt en annen gang,- Dette er helt kokkelimunke!!
Rundt og rund? Ja. Bussen her i Bergen går også rundt og rundt. Tide er aldri i tide! Likevel så har jeg funnet ut at bussene her i byen er like messed up som hodet mitt.Hjem går det nemlig en buss, 90-bussen. Tar jeg den så stopper jeg rett utenfor trappeoppgangen min, og er hjemme. Herlig. Rekker jeg ikke 90-bussen derimot kan jeg ta en av 20-bussene. Når jeg tar disse må jeg da gå et like stykke, men er hjemme før eller senere. I dag, når jeg løp etter 90-bussen, og ikke rakk den gikk det opp for meg.. ja dette er livet mitt. Jeg vil ta den letteste korteste veien til målet, men før jeg vet ordet av det sklir sjansen ut av hendene mine pga noe annet. Så må jeg finne en annen vei til målet (20-bussen) og ja, nå ender jeg plutselig med å gå opp, under og over for å komme meg hjem.
Ettersom jeg satt på 20-bussen og den ble stadig fullere på den korte veien hans, så var det jo klart. Jeg vil jo egentlig aldri ta 20-bussen, så hvorfor gjør jeg det? For noen ganger kommer ikke den korte lette veien når du vil det, og vi velger en annen vei, kanskje tilsynelatende lett, men mye mer komplisert. Det er så typisk. som i hele sommer, har jeg hatt lyst på besøk fra vennene mine, men de kunne ikke komme. Med alt for mye fritid og alt for lite penger fikk jeg en jobb til, og nå er bare helgene mine bombaderte. Nå, nå vil vennene mine komme på besøk. Nå når det er håpløst å få seg fri, og jul og eksamen er rett rundt hjørnet. Som der evet elsker jeg alle mine venner, men istede for å ta den enkle veien, som var et "nei sorry det passer ikke", er jeg kompis og sier ja, og må nå løpe over stokk og stein for å få alt til å passe. Vel, jeg gleder meg enn dog når de kommer.
Neste uke kommer Solvår og hun har jeg ikke sett på over et halvt år! Helgen etter kommer Håkon, og deretter kommer Marit! Hurra, det blir gøy:) Selvom det begynner å bli passe tørt å vise østlendingene fjell etter fjell for hver gang. haha. Østlendinger! Nei.. Jeg innså på veien hjem etter 20-bussturen min at jeg neppe kommer til å slutte å ta den likevel. Det her er jo virkelig sånn livet mitt har blitt. Jeg satser før eller senere på at jeg blir supermann!
Det har vært blåmandag på mange nivåer i Jonas Lies vei i dag. Heldigvis for åpne jenter så løser tårer alle problemer.Når man bor sammen med noen, så går det på godt og vondt. Alle veier. Følelser, meninger og ikke minst vindusvask. Uansett så er jeg glad at jeg til syvende og sist kan trøste meg med at jeg har et godt forhold med noen jeg stoler på, some r ærlig med meg, på godt og vondt. Samtidig som jeg sitter med en god følelse på denne tunge dagen, så må jeg si at jeg skulle ønske at flere av mine nærmeste kunne ha en god følelse som denne.Marielle har vært tidenes investering å bo med. Både på godt og vond. For selv om hun ikke klarer å vaske vinduer, hører på grand prix musikk hele tiden, og ikke orker å gå opp på loftet med klærne.. er hun en skatt. Det var da med tungt hjerte, at jeg gikk rundt og ikke kunne gjøre hennes blåmandag noe bedre. Ikke overraskende endte det også med at jeg selv ble trist og vi klemte det fra oss.Etter mange samboer-forhold må jeg si jeg er glad at jeg endelig bor med noen jeg kan snakke om alt med. Noen som snakker rasjonelt, ikke kritiserer deg (med mindre det gjelder vindusvasking) og ikke minst noen du har latterkrampe med en gang hver eneste dag! ja jeg og Marielle har det mye gøy, og ikke minst har vi spillgalskap. Vi nyter fyllekveldene våre til det fulle, og søndagene våre enda mer. Det er så vanskelig å finne noen du trives så godt med. Selvom jeg unner alle det.Ja, så dagens budskap er, ikke gi opp, for den rette finnes! Både på godt og på vondt. Den rette vennen, den rette mannen, den rette leiligheten, alt. Ikke gi opp før du finner det! Nå har jeg i alle fall to av de tre. Ja, det er definitivt lov å elske på mange nivåer:)
Nå har det vært solskinn i Bergen i to uker. Jeg har innsett at selvom jeg har gitt en million løfter om å blogge mer, så strekker ikke tiden til. Likevel, er det ikke bra med en bra blogg istedenfor femten middelmådige? Denne uken hadde vi besøk av Sjefsedaktøren for Megafon. Megafon er bergens svar på =OSLO. Denne korte tilsynelatende merkelige mannen, var så full av spennende historier om hvordan en skulle bli en bra journalist. Likevel mener jeg nå vi har hørt alt før. Det han også sa var at alle burde blogge. Hei, det gjør jeg jo! Da sa han, at bloggene våre burde fremme oss som journalist, og ha et bra tema.. vel... det har det vel ikke? Bloggen min handler kanskje om alt, men jeg tor likevel at det viktigste her er avdekket. Nemmelig, mennesker, følelser, relasjoner, og mine venner. Man vet aldri hva man skal kalle en venn om dagen. Siden jeg flyttet til Bergen har jeg fått nye venner, og mange av de gamle har listet seg i skyggen. Det er lett å se når folk ha rintensjoner med vennskap, eller bare bruker deg. Jeg er heldig jeg bor med Marielle, og har Håkon. Så vet jeg uansett alltid at det er noen der. Eller sksla jeg ikke si jeg ikke liker mine nye venner her i byen. Jeg liker dem. Mine nye venner, jobbvenner og alt annet. I dag må jeg likevel si at jeg er lei at skjebnen snur for de menneskene som ikke fortjener det. Hvorfor har det seg sånn at snille mennesker fortjener å bli dumpet, oppleve at de mister sine nære, eller gjennomgå store helseproblemer? Samtidig sitter det mange "slemme" mennesker der ute som bare vasser i penger og velværet. Jeg tror kanskje gud har mistet styringen litt der opp, og hvis du trenger hjelp, så vet du hvor du finner meg sant? Nei, jeg vet ikke hva jeg skal tro lenger. Jeg vet bare at du som sitter der, med hjertevondt. Du skal vite at det alltid er noen som bryr seg om deg. Det var det for den ikke-temabaserte bloggen for i dag. Litt rot, som med oppi huet mitt... jeg jobber med saken her..
Nei jeg snakker ikke om nådeløse VG-journalister eller skamløse hollywood-skandaler. Vi snakker om journalisthaien til Monika. Jeg har lenge vært fan av Monika.
MOnika har mange gode sider, og ikke minst er hun en sterk lærer og journalist. Hun har mange morsomme sider. I dag hadd ehun ikke bare ryddet opp i skrivebordet sitt som så ut som en floke av et garnnøste, men hun skapte journalisthaien. Ja, dette er kjedelig nok en oppbygging for oss studenter, noe jeg ikke skal gå inn på.. men denne "haien" var virkelig dagens og fortjente en spalte i bloggen.
Må si jeg er fornøyd med utvalget vi har av lærere. Alt fra Monika til Rolf som jobber i kommunen og motsier seg selv hele tiden. For ikke å snakke om Carl Erik som reiser norge rundt og underviser etikk som om det skulle vært rettslære. Noe det kunne vært, likevel er det herlig at han er så engasjert. Ikke minst er jeg glad for at jeg har en klasse hvor vi alle kan drite oss ut og le høylytt av oss selv, og hverandre.
Likevel, dagens viktigste tema er journalisthaien, og dens viktigste oppgave, jo; å bite seg fast i leseren! Det kan du se der det drypper blod ut av munnen på den. La oss nå glemme fortellerfisken, journalisthaien har utdanket den for alltid!
Du vet de dagene det meste går galt? Vel, nå har det vært sånn i noen uker.. Denne uken føler jeg meg utilstrekkelig. Jeg føler meg for kort, for liten, og ikke hjelpsom i det hele tatt. Denne uken har jeg insett at man ikke kan være en bra venn, samboer, kjæreste, arbeider og elev på en gang. Det som er værst er at jeg har insett at alle mine mangler spilelr ut på den personen som er lengst borte, og den som ikke kan gjøre noe med det i det hele tatt. Jeg blir så stressa av å ikke ha svaret på alle oppgavene vi får på skolen. Jeg brenner for å bli en journalist, men hver mandag er som en ny hinder. I nyhetsverkstedet så blir oppgaven vankseligere og vanskeligere for hver uke. Denne uken trodde jeg at jeg var klar, helt til oppgavene ble værre igjen. Utenriks. Jeg er en sterk tilhenger av humørsvingninger, ikke tilhenegr kanskje. Jeg bare har det. Alt jeg prøver å mestre, prøver jeg ås kjule stresset mitt, stresset mitt flyter igjen ut i en opphisset kvalme til den stakkars fyren som sitter i Oslo og bare vil meg godt. Det er lenge siden jeg har regnet meg selv som en dårlig halvdel. Likevel tror jeg at jeg har blitt det. Jeg misunner mennesker som alltid kan se positivt på ting. Hvorfor kan jeg ikke det? Hvordan kan andre det? Hvordan kan de se positivt i nedgang og smile av motgang? Det vet ikke jeg. Noen ganger skulle jeg ønske mamma bodde i Bergen. Jeg vet jo at mamma elsker meg uansett hvor unødvendig sint jeg er på henne. Jeg har forresten innsett denne uka at jeg har alt for lite kontakt med familien min og. Likevele r jeg glad at dette bare er starten på uka. I dag er det tirsdag og kanskje, bare kanskje blir det bedre før uken er omme? Jeg håper. Om du er som meg, lei av motgang og regn- så hjelper det likevel å drømme. Denne uken har jeg drømt meg litt bort til australia hver eneste dag. Så du kan låne min drøm, eller finne din egen. Likevel, hvis du vet en lett ligning for å holde humøret opp i motgang, del den gjerne!
