Da jeg begynte på skolen satte læreren min fort opp en regel som hun kalte nulltoleranse. Mest fordi jeg snakket like mye i mine yngre dager, som jeg gjør i mine eldre... men hva skjer med nulltoleranse nåtil dags? Når skal folk innse at de ikke lenger går på barneskolen? Ja jeg skal ikke skjule at til tross for min plettfrie oppførsel (haha), så finnes det menensker på denne jorda, og i denne byen, som jeg misliker. Det finnes mennesker som ikke klarer å rette seg etter flertallet. Som ikke klarer å skli inn i mengden, eller holde kjeft.
Voksne klager ofte over "ungdommen nå til dags" .. men virkerlig... hva skjer med noe av ungdommen nå til dags? Mas, klaging, syting, mer mas... er det mulig? Hvor gammel er du!? Jeg skjønner at folk klager over ungdommen, når det er ne tydelig grunn til å mistenke både dårlig oppdragelse, og minimalt medfølelse for andre mennesker? Hva går gjennom hodet ditt når du sitter i en mengde, og bare tenker på deg selv? Når du bor i Bergen, og klager over regn? Når du sitter med en mengde mennesker som skjønner hva som er galt, men bare ikke du?
Om du lider av noen av disse symptompene, ta en titt inni deg selv, og tenk deg om i to sekunder; Ville du vært din egen venn? For selv om jeg stresser, og har lite tid til mine egne venner, vet de at jeg er der. De får den støtten de trenger, og det liker jeg å tro at andre mennesker jeg omgås med føler og. Hvis du ikke vil være din egen venn, så hva er det du gjør galt? Kanskje det bare handler å smile litt mer. For selvom du bor i regnværsbyen, er det solskinn å finne i de fleste om du ser etter. Unntatt deg for øyeblikket.
Get over yourself. Det er ikke et enmannsrollespill dette livet. Alle trenger teammates..
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar