Krig og kjærlighet.

Det forundrer meg lite at folk bruker kjærlighet og krig i samme kontekst. Selvom det alltid forundrer meg at folk bruker hat og kjærlighet mot hverandre.

I dag er merkedagen for fallet av Berlinmuren. Ellers må jeg ærlig inrømme at mange andre gode ting skjedde i 1989, Marielle ble født, rullebåndet kom til Norge.. og ja. Jeg kom jo med storken som mamma alltid pleier å si. Når jeg ble født var mannen i mitt liv 7 år. Noe som er rimelig komisk åtenke på. At han faktisk kanskje kan huske når Berlinmuren falt. (til tross for alzheimersen)

Ja, vel jeg vet lite om hva som skjedde det året han ble født. Det jeg likevel vet er at det skal lite til før skjebnen kicker inn. I 20 år har vi gått rundt på samme klode, i hver vår by, og ikke ant at fremtiden skulle bringe oss sammen. Ja, vel det her begynner å bli litt for poetisk, så jeg skal tone det ned. Poenget er likevel krig. Ikke at jeg er for krig, men jeg tror Håkon har opplevd litt krig i de siste månedene.

De som kjenner meg vet jo at jeg kan være irriterende og slitsom uten like, og masete. Ja, og han slipper ikek akkurat unna. Det slår meg at i alle forhold gjør vi jo det mennesker har gjort hele livet, å krige for vår sak. Vel, noen kjemper kanskje, jeg kriger. Så er det bare å stå i gjennom blod, svette, og tårer for din egen sak. Noe mennesker har gjort hele livet. jeg tror derimot, at folk skal slippe å dø for min stahet. (jo, jeg lover)

Så bloggen i dag går ut til mannen i mitt liv, som jobber på spreng for å holde hodet mitt unna krigen, og han prøver forgjeves så hardt. Så jeg håper dere sender ut tankene deres til mannen jeg elsker, for nå har han til og med holdt ut et halvt år. Han er uten tvil den beste mannen på jorda, og til tross for vanskelig kjæreste, så er han jo perfekt. <3<3