Under andre verdenskrig førte de bort kjente og kjære i trange togvogner til konsentrasjonsleirer. Togvognene har mye mer plass nå til dags, og du ender ikke opp død eller torturert. Jeg føler likevel at de togvognene fortsatt lemper med seg dine kjære.. og det føles virkelig som et århundre til du skal se dem igjen.
Ja jeg snakker selvfølgelig om mitt kjente og kjære avstandsforhold. Det skal da sies, at selvom NSB hele tiden tar han med seg til Oslo, så tar de jo han med seg til Bergen og. Det triste i det hele var at i dag, da jeg stod i farvelstatus nede på perrongen, så snudde jeg meg, bare for å se at titalls med andre gjorde det og. Kjærestepar altså. Tjener virkelig NsB på at så mange dumme folk bestemmer seg for å ha avstandsforhold?
Ja for da jeg stod der og klemte min kjæreste farvel, stod det et par to meter unna og gråt, Hvem vil bo femti mil unna hverandre for åstå å gråte en gang i måneden eller mer? Det stod til og med et par på over seksti år og kysset farvel da jeg dro hjem denne kvelden.. hallo, dere har ikke lenge igjen å leve, ikke gi inn for et avstandsforhold da!? Ja, jeg skal ikke si noe når jeg har et selv.. men hallo. seksti år?
Så, det er kanskje litt overdrevet å sammenligne nsb med 2. verdenskrig. Så ille føles det likevel av og til. Jeg skal likevel inrømme at de gjør mye bra og. Det er jo folk som forundrer meg. FOlk som tør å leve femti mil unna hverandre, i noe som til tider minne rom ekstrem stor ensomhet. Hallo, man lever bare en gang! Where is the love? Jeg skal i alle fall aldri ha et avstandsforhold igjen, Vern om de du elsker, og deg selv. Ja, og ikke skriv noe stygt om NSB, karma's a bitch!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar