Da jeg var var tretten år elsket jeg Josh Hartnett. Han var den ene tingen jeg ville ha i livet. Han og muligens en snillere mamma som ikke lot meg være lengre ute enn til elleve.
Jeg, Liza og Stine pleide uskyldig å sitte uten for Texacoen på Sørumsand å drømme oss vekk i solskinn. Se på rånerne som fylte bensin og fnise over guttehistorier hele dagen. Spise is, sitte i sola, og leke deilige. Nå vil jeg helst ha fem minutter for meg selv om lørdagene, og en halv dag til noen jeg er glad i. Jeg bruker dagen på å stresse rundt og rekke alt jeg skal. Vi drømte jo alltid om å bli voksne.... og det er akkuratt det vi har blitt. Da jeg var tretten brydde jeg meg nok ikke om andre enn meg selv. Det har forandret seg. Selvom jeg likevel ser at visse mennesker rundt meg, ikke har forandret seg et gram. De bryr seg fortsatt like lite om andre mennesker. Kall meg overdramatisk, men jeg får vondt av tiggere, jeg syns synd på gråtende småbarn, og jeg griner når noen jeg kjenner har det for vondt. Jeg blir også alltid like sjokkert når mennesker rundt meg kjører på, fornsakker seg, og tråkker over mennesker rundt seg. Hva får deg til å tenke på at du kan behandle alle som du vil? Hvem har gitt deg rett til å bestemme hvem som skal ha godene i livet? I dag har vi snakket mye om ting som blir tatt fra oss når vi har flaks i livet. At vi er beskyttet av en skytsengel, men at det ikke kommer uten sin pris. Jeg vil tro at det ikke er uten grunn at sta, uoppdragne mennesker aldri har gode venner, eller finner kjærligheten. Du får selvfølgelig igjen for at du behandler alle som dritt! Så kanskje det er på tide å tenke over livet sitt, og kanskje må akkuratt du ta tak i dine problemer, og begynne å tenke på andre enn akkuratt deg selv?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar