Daria - den fornorskede versjonen?

I dag var jeg på vei til bussen, type alt for sent.. og idet jeg kastet skjerfet mitt rundt meg (som ser ut som det norske flagg) og småløp bortover gata mi, fikk jeg kastet etter meg, "nå var du norsk og fin!" fra naboen. Jeg smilte og sa noe morsomt tilbake, men det er vel bare for å skjule fakta, at jeg skammet meg.

Ja for jeg er jo ikke norsk. De som kjenner meg godt vil nok ikke si det er noen forskjell, og folk som ikke kjenner meg vil nok si det samme. Jeg vet likevel at jeg ikke er født her i dette landet, og bare navnet mitt, er noe som minner meg på det hver dag.  Jeg skammer meg på ingen måte å bo i  landet, og jeg vil nok kalle Norge et hjem fremfor hjemlandet mitt. Men saken er at jeg kanskje til tider føler meg litt hjemløs, for jeg tillhører ikke dette Norge, og ikke fødelandet heller. Alt ettersom, jeg kan jo ikke morsmålet mitt en gang! Jeg kjenner at jeg kanskje er en sviker som går rundt med norske-skjerfet mitt og later som om jeg er noe jeg egneltig ikke er. Folk var derimot uenige når jeg konfronterte dem. Men jeg syns det er feil. For det de sier, er at jeg kan gå rundt å være norsk. Men en pakistaner som er født og oppvokst i norge, og hans eneste "kriminelle" handling er å erkjenne hjemlandet sitt, følge gamle tradisjoner og snakke pakistansk.. han liker vi ikke? Jeg må si at til tross for at jeg liker landet jeg bor i må jeg ærlig inrømme en ting, et mer rasistisk sted skal du lete lenge etter. Så til helvete med rybak og bunader, jeg tror jeg trives som hjemløs likevel.