Ja, i motsetning til tidligere, så har jeg hatt mye på hjertet siden jeg kom hjem, mye. Jeg har ikke helt visst hvor jeg skal starte, så nå starter jeg bare ett sted.
Nå har jeg hatt en laaaang uke etter å ha vært hjemme i oslo. I full familiehelg. Det er jo klart at når det kommer et lite vesen til jorda så er det bare å løpe og se, og det var herlig. Ungen var SÅÅå søt! Ja, og selvom jeg gledet meg mye over mine gener som bidro i å lage denna ungen som søsteren har presset ut, så må jeg til min skuffelse si at han lignet alt for mye på den andre siden av familien. Ja, men vi håper det forandrer seg!
Ellers har jeg vært innom alt fra Sørumsand, Årnes, og til Jessehim. Det var som å vandre "down memory lane" på en måte. Rart hvordan alle stedene man har bodd på gir deg forskjellige vibber gjennom tia. Ja, for vi kjørte nemlig gjennom sørumsand. Nå har jeg ikke vært på Sørumsand på ett år elle rnoe, sist det var Sørumsanddager, eller, ja, uansett. Jeg husker det var så sykt sært. Her har jeg gått rundt i ti år av ungdomslivet mitt, men å være tilbake føltes så feil. Og ja det gjorde det fortsatt.
For ikke å snakke om at vi tok Blakerveien til Hagan og ikk ebare kjørte forbi det gamle blattbygget, men også teaterlokalene og hjemmet til barndomskjæresten. Ja, for HVOR mye tid har jeg ikek kastet bort der? På den første kjærligheten som man trodde skulle vare for alltid? JEg må le når jeg tenker på det, selvom det den gang var så tragisk. Etter å ha fulgt sine barndomsspor ender man altså opp hos min søte lilelsøster som bruker dagene på å amme baby og tørke bæsjerumper. Livet er egentlig litt sprøtt når du tenker over det. I alle fall i forhold til hvor man trodde at man skulle stå kun for noen år tilbake.
Ja, også var det Jessheim da, nå har jeg bare vært borte i et halvt år, og den følelsen av å være der var litt annerledes. Jeg savner det litt, men jeg simpelten elsker Bergen. Det som jeg derimot savner mest, er jerniagjengen. Gud, jeg var innom og møtte Knut. Det erherlig hvordan noen ting IKKE forandrer seg. Jeg liker det, og jeg savner de. Ja, og vi som dro til Jessheim for å se ungen til den andre søsteren min spille hpndball. Det var ikke sååå lenge siden hun bare var lille jenta, med broren på ett år og de var familiens abbyer, men neida. Nå er de seks og velså det, og satser på å bli håndballstjerner.
Ja, jeg vet ikke. Jeg er veldig fornøyd emd livet mitt. Veldig. Jeg elsker virkelig alle i det- men livet må jo forandre seg. Jeg håper bare Bergen alltid blir det samme <3
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar