Ja da jeg var liten lærte jeg nemlig at av og til var det best å bare holde kjeft. Likevel kom pappa å ødela illusjonen med sin påstand om at alle har rett til å ytre sin mening.
Ja ikke bare er mamma og pappa skilt, men jeg tror fortsatt det er riktig å gå rundt å fortelle alle om hva jeg mener. Det er vel ikke det værste som finnes? Litt irriterende kanskje? Jeg skal likevel inrømme at jeg og mine dumme utsagn såret noen jeg er veldig glad i i går, og det er vel kanskje der nedturene kommer til å komme. For i hvilken grad skal vi kunne finne oss i det vi kaller urettferdighet, mens motparten bare ser på det som selfølge? Og når kommer din rett til å forvente noe mer enn de planene som allerede er lagt frem til deg? Om jeg er bortskjemt, urettferdig, eller baren ærtagen har jeg ikke bestemt meg om. Men jeg vet at det magiske ordet "unnskyld" som mamma også lærte meg da jeg var liten kanskje blir i det minste laget i dag. Så da spørs det om jeg ikke må gå rundt med dårlig samvittighet, eller ta til takke med en øl, som pappa mener er en god løsning. Vel gamle sjømann, hører ikke på deg igjen denne gangen i alle fall. Kjenner jeg savner å være liten igjen, så kan man unnskylde alle sine skavanker med at man er for liten til å vite noe bedre. Likevel, hvis stillhet er gull, så må jo det motsatte være sølv? Så vi er ikke så langt unna Pappa... bare litt
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar