Du vet de dagene det meste går galt? Vel, nå har det vært sånn i noen uker.. Denne uken føler jeg meg utilstrekkelig. Jeg føler meg for kort, for liten, og ikke hjelpsom i det hele tatt. Denne uken har jeg insett at man ikke kan være en bra venn, samboer, kjæreste, arbeider og elev på en gang. Det som er værst er at jeg har insett at alle mine mangler spilelr ut på den personen som er lengst borte, og den som ikke kan gjøre noe med det i det hele tatt. Jeg blir så stressa av å ikke ha svaret på alle oppgavene vi får på skolen. Jeg brenner for å bli en journalist, men hver mandag er som en ny hinder. I nyhetsverkstedet så blir oppgaven vankseligere og vanskeligere for hver uke. Denne uken trodde jeg at jeg var klar, helt til oppgavene ble værre igjen. Utenriks. Jeg er en sterk tilhenger av humørsvingninger, ikke tilhenegr kanskje. Jeg bare har det. Alt jeg prøver å mestre, prøver jeg ås kjule stresset mitt, stresset mitt flyter igjen ut i en opphisset kvalme til den stakkars fyren som sitter i Oslo og bare vil meg godt. Det er lenge siden jeg har regnet meg selv som en dårlig halvdel. Likevel tror jeg at jeg har blitt det. Jeg misunner mennesker som alltid kan se positivt på ting. Hvorfor kan jeg ikke det? Hvordan kan andre det? Hvordan kan de se positivt i nedgang og smile av motgang? Det vet ikke jeg. Noen ganger skulle jeg ønske mamma bodde i Bergen. Jeg vet jo at mamma elsker meg uansett hvor unødvendig sint jeg er på henne. Jeg har forresten innsett denne uka at jeg har alt for lite kontakt med familien min og. Likevele r jeg glad at dette bare er starten på uka. I dag er det tirsdag og kanskje, bare kanskje blir det bedre før uken er omme? Jeg håper. Om du er som meg, lei av motgang og regn- så hjelper det likevel å drømme. Denne uken har jeg drømt meg litt bort til australia hver eneste dag. Så du kan låne min drøm, eller finne din egen. Likevel, hvis du vet en lett ligning for å holde humøret opp i motgang, del den gjerne!
1 kommentar:
Kjære Daria, ting er aldri så enkle som en kunne ønske at de var, eller trodde de var. Jeg kan ikke begynne å tenke meg hvordan det er å leve borte fra det kjente og måtte klare seg selv, men jeg vet godt hvordan det er å ikke føle at en strekker til, og at de oppgavene og kravene som stilles er vanskelige og noen ganger helt uforståelige.
Jeg ser tilbake på den første tiden da jeg var lærling hos Fylkesmannen i Oslo og Akershus. Jeg hadde så vidt begynt på jobben da jeg fikk vite at forværeledamen til fylkesmannen som jeg jobbet sammen skulle slutte å begynne som sekretær i konsernledelsen for NSB. Samtidig så ble den faglige lederen min sykemeldt.
Før jeg viste ordet av det satt jeg med ansvar for å koordinere for fylkesmannen, hadde ansvar for å ordne i stand til møter, skrive referater, bestille reiser, jobbe med personalsystemet og gi service til de som trengte det, skive brev, ta telefoner - nesten uten å ha noen å spørre. Jeg ble psykisk utslitt og til tider et nervevrak nettopp fordi at jeg ikke viste hvordan jeg skulle få tid til alt og klare å gjøre en god jobb som alle forventet.
Men så innså jeg det at uansett hvor tragisk eller bra jeg gjorde en jobb, og uansett hvilke forutsetninger jeg hadde til å gjøre denne jobben så måtte den gjøres. Jeg måtte bare ta meg tid og gjøre en ting av gangen, puste rolig og ta meg den tiden jeg trengte for å gjennomføre det. Jeg fant ut at jeg måtte planlegge for å få alt til å fungere, det å sjonglere med 100 baller er ikke så lett - med mindre man har trening.
Og trening fikk jeg. I etterkant så har jeg fått høre hvor flott jobb jeg egentlig gjorde, selv om ingen over hodet hadde planlagt at jeg måtte gjøre arbeidsoppgaver som lå LANGT over min kompetanse. Fikk tildelt "årets service pris" under avdelings jule-lunsjen :p
Kjære Daria, det handler om å ha tro på seg selv, og være fornøyd med det en klarer å oppnå. Men man skal alltid ha noe å strekke seg etter, det er ingen som forlanger at en skal klare alt og forstå alt med en gang. Man skal være fornøyd med den man er, og ikke det man kunne vært, hvis ikke får man aldri fred.
Ta nå livet med ro, ta dagene som de kommer og se positivt på livet uansett hvor mørkt det ser ut, det finnes et lys i tunellen. Det er DU som bestemmer hvordan du vil ha det.
Klem Bjarne, vi sees til helgen. :)
Legg inn en kommentar