Idiotisk nok er jeg alltid en av disse personene som kaster seg inn i ting. Ting, ideer og situasjoner. Jeg har alltid en eller annen 6. sans som forteller meg at dette er sikkert en god idè. "kjør på daria !!"

Utrolig nok er ikke alt, alltid en god ide.. når jeg tenker over det, svært sjeldent. Jeg lurer meg selv inn i økonomisk krise, frustrasjon uten like, og ikke minst emosjonelle nedganger. Ja jeg må si Lars var en god idè til han innså selv at vi ikke var en god idè likevel. De som kjenner meg godt over årene vet at jeg sjeldent har flaksen i behold når det gjelder kjærestene mine... Likevel prøver jeg å skjule for dem hvor lett jeg blir revet med. Ikke at de ikke har gjennomskuet meg for lengst, det er bare jeg som ikke tar alle mine skavanker til betraktning. Så før du sier ja, før du gir falske forhåpninger og negativ lykke, hva med å tenke deg godt om? Jeg liker ikke å være den som sier at man kommer lengre med å være pessimist her i verden.. men det gjør man faktisk. Jeg er definitivt for kjærlighet, men kjærlighet begynner å bli en komplisert ting. Folk kan si hva de vil om singellivet mitt, men det føltes aldri sånn her. Så jeg tror jeg setter meg fint tilbake i den situasjonen. Nei, det er ingen skam i å være hjerteknust. Skammen er i å vite at hele denne tiden, så tok du feil. Du var ikke løsningen, du var problemet. Så de sier kanskje at januarbarn er de smarteste, det står jeg for.. men hvordan klarer Gud å bygge et imperium med genier som har sin akkileshæl i hjertet ? Det er rett og slett idiotisk. På tide å begynne å tenke der oppe!